Gravfelt på Mørkved

 Navn - Mørkved. Datering - Jernalder.
 Rund gravrøys, diameter 5,5 meter, høyde inntil
 0,7 meter.
 (Kilde - Askeladden)





Den ene av to gravrøyser på feltet. Under vegetasjonen ser man faktisk en av steinene røysa er bygd opp av.

Gravfeltet, bestående av to gravrøyser.

Dette feltet må nok besøkes igjen, da jeg ikke visste at det skulle være to gravrøyser her før etter jeg hadde besøkt feltet.

Den forbannede slekt i Gildeskål

Mange gamle sagn og historier kan være både morsom, spennende og tankevekkende lesing. Her følger utdrag av en slik historie fra Gildeskål. Historien er sakset fra den nå nedlagte avisen Nordlandsposten.

Den forbannede slekt i Gildeskål.

1. pinsedag 1898 var Gildeskål gamle kirke åsted for en bemerkelsesverdig seanse. En nesten hundre år gammel bannlysning ble opphevet. Tilstede i kirken var daværende sogneprest i Gildeskål, prost Magelsen, og et hundretalls medlemmer av slekten Bruun. Alle var de etterkommere av sogneprest Hans Pedersen Bruun. Han var sogneprest i Gildeskål på slutten av 1700-tallet, og en gang i 1790 årene forbannet han sine egne barn og deres etterkommere i menighetens nærvær. Det var denne slektsforbannelsen prost Magelsen erklærte død og maktesløs hin pinsedag i 1898.
Det fremgår at sogneprest Hans Pedersen Bruun hadde megen sorg av sine barn. Han holdt forgjeves sine sønner på skole i Trondheim, men de ble ikke til annet enn bønder og fiskere i Gildeskål. Såvel sønnene som døtrene førte et åpenbart usedelig levnet. Det hjalp ikke det minste med faderlige formaninger. Den verbale tukt bet ikke på de forvorpne, det var som å skvette vann på gåsa. Til slutt gikk den fortvilte prestemann til det desperate skritt å nedkalle himmelens forbannelse over sitt vanartede avkom. Det skjedde på prestegårdstunet etter endt gudstjeneste og i hele menighetens påhør. Og den faderlige forbannelse så ut til å ha virket. Det gikk slekten ille i generasjonene som fulgte.
Sogneprest Bruun døde i 1804, og i de etterfølgende nødsår, ble hans betydelige formue redusert til intet. En av sønnene bodde på Mårnes og var gift med en bondepike. Ekteparet hadde to barn, men i nødsårene døde både de og foreldrene av sult. De ble alle begravet på samme dag for fattigvesenets regning. En annen av sønnene falt ned fra et fjell og slo seg ihjel. En av døtrene avlet i utukt et barn med med sin fars kapellan. Han døde senere i København i stor elendighet. Barnet, en datter, ble gift i Gildeskål, og etterlot seg flere etterkommere i små kår.
Alle sogneprest Bruuns sønner var gifte og levde som bønder i Gildeskål. Deres etterkommere, hvorav der er mange, har tildels vært dårlige personer, heter det i den gamle kallsboken. Det har sett ut som om den faderlige forbannelsen virkelig har hvilt over slekten, hvilket også dens medlemmer har hatt følelsen av.
Prost Magelsen skriver at enkelte av dem under tårer har betrodd ham, at intet nyttet for dem. Alt de foretok seg, gikk det galt med.
Etter samråd med biskopen bestemte Magelsen seg for å løse slekten fra forbannelsen i den treenige guds navn, og det foregikk på følgende måte:
Hin pinsedag hadde han underhånden anmodet alle medlemmer av Bruun-slekten om å bli tilbake på kirkestedet etter gudstjenesten. De samlet seg så i gamlekirken hvor sogneprest Bruuns likkiste og flere av hans slekts likkister sto i likkjelleren under koret. En del av slektens kvinner bar med seg grønne kranser som ble lagt på kistene. Så ble salmen " i Jesu navn" sunget, hvoretter presten fra alteret holdt en kort tale til forsamlingen. Prost Magelsen fremholdt at sogneprest Bruun da han uttalte sin forbannelse i menighetens nærvær, hadde handlet som prest, og at han som sådan hadde villet øve menighetstukt overfor sine barn. Prost Magelsen sa videre at når Bruun som prest hadde uttalt forbannelsen, så dristet også han seg som prest å løse forbannelsen og lyse velsignelsen over de fremmøtte. Til slutt fremholdt han meget inntrengende at seremonien ikke måtte oppfattes som hekseri, og han formanet slekten til omvendelse og å arbeide iherdig for dens gjenreisning.
Etter prestens tale knelte slektens eldste rundt alterringen, mens de øvrige ble stående bak dem. Etter en kort bønn erklærte prost Magelsen i den treenige Guds navn forbannelsen for løst, slik at den lenger ikke skulle hvile som et trykk over slekten. Deretter lyste han Herrens velsignelse. Samværet i kirken ble deretter avsluttet med en takkesalme.
Det er mitt håb og min tro, at hvad jeg dristede mig til at gjøre, ikke har været uden betydning og velsignelse, eftersom det vitterlig har virket til lettelse for mange af slekten, skriver prost Magelsen i sin innberetning om bannløsningen i Gildeskål gamle kirke.
Noen år etterpå ble de 11 likkistene i likkjelleren under kirkekoret, som rommet de jordiske levningene av slekten Bruun, tatt ut og begravet i en fellesgrav på kirkegården. Denne graven er forlengst slettet, og ingen vet hvor de 11 nå hviler.

(innlegget er noe forkortet)

Gildeskål gamle kirke

Gildeskål kirkested ligger ca 2 km nord for Inndyr sentrum. På kirkestedet står det to gamle kirker, en fredet prestegård med bygdemuseum i fjøset, og flere kulturminner i umiddelbar nærhet.

Da vi besøkte kirkestedet havnet vi midt opp i et bryllup, så besøket ble litt annerledes enn vi hadde forespeilet oss. Det ble ikke til at vi fikk se oss rundt på hele området, da vi fant det litt upassende å drive og brøyte oss vei gjennom festkledde bryllupsdeltakere. Vi overlot bryllupsfeiringen til brud og brudgom med inviterte, og trakk oss tilbake til den gamle kirken. (Vi ønsker brud og brudgom til lykke).  Kirkebygget er en opplevelse i seg selv, og selv om man ikke er helt overbevist troende, blir man litt andektig når man står foran en bygning som har formidlet sin religion i nesten tusen år. Det er knyttet mange historier til Gildeskål kirkested, og noen av disse merkelige historiene kommer vi helt sikkert tilbake til etterhvert. 

Gildeskål gamle kirke ble bygget på andre halvdel av 1100-tallet, begynnelsen på 1200-tallet. Antagelig var dette en av de to fiskerkirkene som Kong Øystein lot bygge i nord. Det er mest sannsynlig at kirken ble bygget i de nærmeste årene etter 1170, da den var innviet til St. Thomas av Canterbury, som led martyrdøden dette året. Kirken er en av syv steinkirker fra middelalderen, som er bevart i Nord-Norge. Det meste av kirka er fra middelalderen, men østre og vestre gavl, samt sørveggen er fra senere perioder. I tillegg er korbuen gjenoppbygd. Etter en brann i 1710, ble det bygget et tverrskip mot sør. Dette er nesten like bredt som hovedskipet. Kirken hadde også et tårn, en takrytter, som ble revet av en prestefrue i 1895.

Kirka har et rektangulært skip, og et litt smalere, nesten kvadratisk kor. Den har bratte saltak tekket med takstein i tegl. Utvendig har kirka kalksteinskvader. Murene i den eldre delen er en gjennomsnittlig 160 cm tykk kistemur av kalkstein og marmor. På mønene stikker det ut stiliserte dyrehoder. Gildeskål gamle kirke er den eneste steinkirka i Norge som har bevart slike hoder. Under brannen i 1710 ble det meste av kirkas interiør ødelagt. Det ble derfor skapt et helt nytt kirkerom. Interiøret ble bygget i 1700-tallets stil, og er et av de best bevarte interiørene fra denne perioden i Norge. Det ble malt flere ganger, men preges i dag av marmoreringer og landskap malt av Gottfried Ezekiel, en tysk maler som var bosatt i Bergen. Prekestolen er malt av samme kunstner. Kirkerommet ble fylt med benker og et galleri mot vest og i sørfløyen. Velstående familier fikk dessuten bygget familielosjer, eller lukkede stoler, og flere av disse er bevart i dag. Orgelet ble bygget av orgelbygger Amund Eriksen i Kristiania, og montert i 1865 av orgelbygger Claus Jensen.

Kilde: Gildeskål kirkelige fellesråd

Storjord i Saltdal

Klengstua og Skogvokterboligen

Den gamle skogvokterboligen ligger i naturskjønne omgivelser på nordsiden av Junkerdalselva ved elvemøtet med Lønsdalselva. Den ble oppført i ca. 1865, etter initiativ fra daværende forstmester Berbom. Boligen blir regnet som den første boligen som Statens Skoger bygde for sine tjenestemenn. Skogvokterboligen var bebodd fram til 1953.
Klengstua på Storjord ble reist i 1880/81 i samarbeid med forstassistent Carl Henrich Nieuwejaar og forstmester Wilhelm August Kiønig.
Både Skogvokterboligen og Klengstua blir i dag benyttet til utleie.

Hengebrua over Junkerdalselva

Etter å ha besøkt vokterboligen gikk turen videre til Storjord arboret. På turen dit måtte vi krysse hengebrua over Junkerdalselva, en utfordring min bedre halvdel ikke var overvettes begeistret for. Hun la allikevel forsiktig avgårde over brua. Det skulle vise seg at utfordringen hennes gikk over all forventning. Etter denne overfarten gikk fobien for hengebruer over til å bli "hengebrufili".
Så fra dette øyeblikket letes det stadig etter nye hengebruer å passere.

Arboretet

Arboret betyr en samling av treslag. De eldste trærne i Storjord Arboret er fra begynnelsen av 1900-tallet. Rasteplass og informasjonstavle er plassert ved inngangen til arboretet. Det ble en interresant vandring i arboretet blant Sibirsk Edelgran, Kontortafuru, Fjellhemlokk og en mengde andre trær som man ikke engang ante eksisterte. Opplevelsen anbefales !

Junkerdalselva

Etter et langt og opplevelsesrikt besøk i arboretet, gikk turen tilbake til den gamle skogvoktergården. Og til min bedre halvdels store begeistring denne gang, måtte selvfølgelig hengebrua over Junkerdalselva passeres atter en gang.

Fra skogvoktergården gikk turen videre på en flott opparbeidet sti på Storjord, fra vokterboligen og rundt et området jeg tror heter Brannen, gjennom en storslått barskog, med bare stillheten som følgesvenn. På turen tilbake passerte vi Storjord Hotell, som vi desverre ikke fikk tid til å besøke, men det skal vi ta igjen en annen gang.

Barskog

Storjord Hotell

Skiferbruddet på Alvenes, Fauske.

Skrotet skifer

Det første vi oppdaget på vår tur til det gamle
skiferbruddet på Alvenes var en skråning med
store mengder skrotet skifer.
Små og store biter med skifer var tippet i skråningen.






Bergarten som ble tatt ut i dette dagbruddet
var vistnok granatglimmerskifer, som ble brukt
til produksjon av takskifer.

Steinbruddet var i drift i cirka 20 år, fra rundt 1900 til rundt 1920.

Bruddflaten har en helling på omtrent 60 grader. Ut i fra dette vil jeg tro at det kunne være en utsatt arbeidsplass, når man ser fjellet henge over seg. 

Salten

Fra Saltdalen

For å få et avbrekk i en hektisk hverdag blir det mange helgeturer på oss. Vi kommer oss litt bort fra det daglige, og får hentet oss litt igjen i vårt eget "nærområde". Vi er så heldige, i egne øyne da, at vi er bosatt i et området av landet vårt som kan by på storslagen natur, historie, kultur og opplevelser på omtrent alle områder. Derfor forsøker vi å utforske en god del av landsdelens muligheter. Det vi kaller for nærområdet er regionen Salten, som ligger sentralt i Nordland, og består av 9 kommuner. Disse kommunene er Beiarn, Bodø, Fauske, Gildeskål, Hamarøy, Meløy, Saltdal, Steigen og Sørfold.
Det totale folketallet var pr januar 2011 på ca. 78.200.
Denne bloggen vil etter hvert bestå av små skriverier fra våre turer rundt om i Salten.