Sørfoldkatedralen

Enkelte steder besøker vi, av forskjellige årsaker, gang etter gang. Det tidligere kommunesenteret i Sørfold kommune, Røsvik, er et slikt sted.
I tillegg til å være tidligere kommunesenter, er Røsvik også et gammelt handels - og fergested i Sørfold.
En av severdighetene i Røsvik, i våre øyne iallefall, er Røsvik kirke, eller Sørfoldkatedralen, som den også benevnes.
Kirken, bygd i tre, med plass til ca. 600 personer, er en langkirke i nygotisk stil. Den sto ferdig, og ble åpnet 29. august 1883.
Kirkeklokkene, som er av stål, ble tilvirket i Tyskland i 1883.
Sørfoldkatedralen er bare en av mange vakre kirkebygg i Salten, men med sin faktisk diskrete rosa farge har den sørget for å bli et virkelig blikkfang der den står. Et flott byggverk, som er verdt en tur innom i ny og ne. Ettersom jeg har hørt ble kirken vistnok bygd i Trønderlag for så å bli demontert og satt opp igjen i Røsvik. Om dette er tilfelle vet jeg ikke. Et vakkert stykke arbeid er det uansett.

Jenta som danset seg til døde

Før alle dagens gjøremål begynner, bruker jeg litt av tiden til å nyte en kopp kaffe samtidig som jeg blir sittende og se ut et av de sørvendte stuevinduene. Denne førjulsmorgenen lover godt for resten av dagen. Det er kaldt, nesten vindstille og solglansen ligger over fjellene som et rødt belte som etterhvert går over i den gråblå himmelens farger. Et flott skue å starte dagen med. Mens jeg sitter slik og nyter både stillheten, kaffen og utsikten kommer jeg plutselig på en historie, som har gått på folkemunne i mange år her i området. Hvorfor jeg kom på den akkurat nå vet jeg ikke, men uansett årsak her er historien. (Historien har blitt fortalt på mange måter opp gjennom årene. Jeg gjengir den slik jeg ble den fortalt da hørte den første gang).

Jenta som danset seg til døde.

En kveld på høsten i 1852 var Krestina Jensdatter på dans hos Maria Reinert i Rønvika i Bodø. Krestina, som da dette hendte var 24 år gammel, gikk gjerne på fest, eller dans som kalte det i den tiden, men hun danset aldri, siden hun kom fra et religiøst hjem der dans var forbundet med synd. Denne omtalte kvelden danset imidlertid Krestina. Hun danset og danset, som om hun ikke klarte å stanse. Etter at kveldens dans var over, ble Krestina syk og sengeliggende, og hun døde to - tre dager senere.
Etter at Krestina var død, kunne de som så på dans som en synd, fortelle at jenta hadde danset med Fanden selv, helt til hun falt død om. I andre utgaver av historien heter det seg at Krestinas øyne ble helt svarte under dansen, og at det så ut som om hun danset med en ond makt. Mens hun danset hadde vistnok vedovnen i stua falt sammen, og også Krestina.
Krestina Jensdatter ble etter sin død gravlagt på utsiden av kirkegården. Gravstøtta hennes, et jernkors med en slange som snor seg rundt korset kan man faktisk se den dag i dag.

Det kan være ganske interresant med slike gamle sagn og historier, og jeg tror det ligger et snev av sannhet bak mange slike historier som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Litt sannhet er det ihvertfall bak historien om jenta som danset seg til døde.
Krestina er ingen oppdiktet person, hun har vandret på jorden som alle oss andre. Hun var på dans denne kvelden for over hundre år siden, og hun danset. Hun døde også noen dager etter dansetilstelningen, og hun ble gravlagt utenfor kirkegården. Gravstøtta, et jernkors med en slange som snor seg rundt korset er også virkelig. Det er det ingen tvil om, for den står inne på Bodin Kirkegård fremdeles.

I ettertid har jeg hørt graven hennes omtalt som blandt annet heksegrava på Bodin Kirkegård. Hun som er gravlagt her danset med djevelen og solgte sin sjel til ham. Jernkorset ble riktignok etterhvert flyttet inn på kirkegården, men det markerer ikke graven hennes, for meg bekjent er det ingen som kan påvise stedet hun ble gravlagt på i dag. Korset er nok flyttet inn på kirkegården mer som en kuriositet, og noen heks var hun nok ikke.

Krestinas skjebne har gjort at hun fremdeles blir husket. Historien om henne har blitt gjenfortalt og spunnet på i flere generasjoner. For meg, som kjenner til historien helt fra barndommen av, er det like interresant hver gang jeg hører en ny versjon av den. Den sanne historien kjenner jeg også til, for Krestina er jo tross alt tjukkeste slekta. Den sanne historien er ikke like spennende som alle de andre versjonene om hva som hendte med henne denne høstkvelden i 1852, så forhåpentligvis vil historiene om henne fortsette å bli fortalt.

Fred over ditt minne Krestina.

Gildeskål Prestegård

Etter en tur til Inndyr i Gildeskål for å besøke det gamle kirkestedet med sine to kirkebygg og prestegården ble jeg rimelig fasinert av hele kirkestedet. Det ligger i naturskjønne omgivelser litt nord for kommunesenteret i Gildeskål. Den gamle prestegården er virkelig et blikkfang der den troner på en høyde ved siden av den gamle middelalderkirken. Det var visstnok prost Peder Bruun som fikk oppført presteboligen, en eller annen gang mellom 1723 og 1767. Hovedbygningen er oppført av tømmer, og er 33 meter lang. Presten i Gildeskål har fremdeles sin residens på den gamle prestegården, og Salten museum har inntatt fjøsen med en utstilling.
Det gamle kirkestedet i Gildeskål var absolutt verdt å besøke, og en tur tilbake dit er ikke usannsynlig.

Fundering over en verdenskrig 2

Som nevnt i forrige innlegg gjorde et dokumentarprogram meg mer oppmerksom på en gruppe av krigens ofre som jeg tidligere ikke egentlig har tenkt så mye på. Grunnen til det er antagelig at flesteparten som er omfattet av denne gruppen ikke deltok, og flere av dem var ikke engang født under andre verdenskrig. Menneskene som denne dokumentaren omhandlet var nemlig etterkommerne av noen av de mest fremtredende lederne i det tyske riket. For meg ble dette programmet kimen til flere funderinger over hva en krig kan gjøre med et menneske. De fleste som på en eller annen måte har tilegnet seg litt kunnskap om andre verdenskrig har nok ikke så store vansker med å forstå hvordan krigsfangene under denne perioden hadde det. Heller skal det ikke så mye til for å forstå hvilke lidelser krigen påførte de etterlatte etter alle krigens ofre. Mange har helt sikkert en eller annen gang tenkt litt over all lidelse og smerte denne krigen påførte millioner av mennesker, men har man da også tenkt på etterkommerne av de tyske krigslederne ? Jeg har iallefall ikke tenkt i de baner, ikke som jeg kan komme på iallefall. Men etter å ha sett dokumentaren som jeg har nevnt, har jeg oppdaget at for mange er ikke krigen over enda. Det er snart sytti år siden andre verdenskrig var over, men enda er det mange som fremdeles sliter med tanker om en krig som pågikk mange år før de kom til verden. Mennesker som føler skyld og skam for det deres forfedre har påført menneskeheten av død og fordervelse. Sytti år etterpå ! Mennesker som faktisk den dag i dag velger å ikke få barn fordi, som en sa, at de er redde for at forfedrenes "dårlige"gener skal komme frem i deres barn.
Krig skaper helt klart mange flere ofre enn ihvertfall jeg var klar over, og mange med meg vil jeg tro. Hvor mange generasjoner må komme og gå før alle krigens ofre igjen kan leve med løftet hode ?
Fremdeles raser det mang en krig rundt omkring i vår verden. Man skal lære av våre feil, sies det så fint. Men der stopper det. Man sier man skal lære av sine feil, og det er jo mulig at man lærer av det, men man gjør ingenting med det.
Så lenge menneskeheten ikke gjør noe med denne lærdommen blir spørsmålet jeg stilte umulig å gi et svar på.
Hvor mange generasjoner må komme og gå før alle krigens ofre igjen kan leve med løftet hode ?
Forhåpentligvis kan menneskeheten en gang i fremtiden komme med et svar på dette.
Den dagen våre øverste ledere begynner å gjøre noe med det vi lærer av våre feil, den dagen vil være en av de største dagene i menneskehetens historie.
Hvor mange generasjoner er det til.................

Fundering over en verdenskrig 1

Da jeg alltid har hatt en interresse for andre verdenskrig, og da spesielt det som skjedde i Salten området, har dette resultert i mange besøk i regionen for og selv se og oppleve mange av stedene der krigshandlingene foregikk. Regionen her skjuler utrolig mange rester fra krigens dager. Noen er lette å oppdage, andre må man lete litt for å finne, da vegetasjonen etter så mange år har gjort sitt for å skjule sporene etter anleggsvirksomhet, veibygging, jernbanebygging, ruiner av brakkeanlegg, og ikke minst rester etter de mange fangeleirene som lå ganske tett, spesielt i områdene langs dagens E6. Hver gang jeg har besøkt slike steder har tankene mine, bevisst eller ubevisst, alltid gått fra å tenke på hvordan krigsfangene hadde det under sitt opphold i fangeleirene, til å tenke på hvordan deres familie og etterkommere hadde det både under og etter krigen. Krigsfangene ble vel nesten utelukkende benyttet som arbeidskraft til det tredje rikets omfattende byggeprosjekter under det meste av krigstiden. Dette betydde igjen hardt arbeid under vanskelige og til dels umenneskelige forhold for krigsfangene. Like mange ganger har jeg stått foran minnesmerker over de mange som mistet livet under krigen, og tenkt de samme tankene. Tanken på krigens ofre, krigens torturerte, krigens drepte. Tanken på alle ofrenes familier og etterlatte, på alle de som led både under og etter krigen.
Alltid har jeg endt opp med å fundere på hva som rørte seg i hodene til menneskene som startet denne krigen, og holdt den gående i år etter år, uten et snev av omtanke for sine medmennesker. (Svaret på den funderingen har jeg vel egentlig kommet frem til for mange år siden - maktsyke, så hvorfor jeg fortsetter med å fundere på dette er jeg ikke helt sikker på).
I alle fall - på alle turer jeg har hatt til forskjellige steder med minner fra krigens dager, har tankene mine alltid gått til krigens ofre og deres etterlatte. En gruppe av krigsofre har jeg imidlertid ikke tenkt så mye på, men etter å ha sett et dokumentarprogram for noen dager siden, oppdaget jeg at en krig etterlater seg flere ofre enn man kanskje er klar over.

Kråkmotinden

Kråkmotinden i Hamarøy strekker seg bare 923 meter opp i høyden, men er allikevel et meget markant og majestetisk fjell. Kråkmotinden ligger rett øst for Femtevatnet, og er et landemerke som virkelig vises hvis man ferdes langs E6 over Hamarøya. Knut Hamsun skrev  deler av Markens grøde på gården nedenfor Kråkmotinden.

Naturlige kunstverk

Av og til må man bare la seg imponere over naturens egne kunstverk.

Man kan jo undres på om rota er oppe eller nede her. Eller kanskje både oppe og nede. Spektakulært er det i allefall.

Kunstverket befinner seg ved Kjerringvatnet i Hamarøy.




Her har vi flyttet oss til Store Sandøya i Bodø.

Det er mulig jeg lett lar meg imponere, men så lenge naturen varter opp med slike godbiter akter jeg å fortsette å være " lettimponert".

Vakkert er det uansett.

Andkilfossen

Etter et besøk i Megården dro vi for å se på Andkilfossen. Andkilfossen er et cirka 9 meter høyt fossefall, som ligger i Tørrfjordelva mellom Andkilvatnet og Tørrfjorden. Ikke verdens høyeste fossefall, men en absolutt perle i Sørfolds storslagne natur ! På bildet ser vi madammen la seg beruse av fossens fall ned i Tørrfjordelva. Landtungen som stikke ut i elva nedenfor fossen er Forsnes.

Polsk minnestøtte på Helland kirkegård

Denne minnestøtten står på Helland kirkegård i Sørfold. Støtten ble reist til minne om 8 polske fanger som ble skutt etter å ha rømt fra fangeleiren på Torkilseng. De rømte fangene ble senere tatt av tyskerne ved Lappelva og skutt. Etter først å ha blitt gravlagt på retterstedet, ble de senere flyttet til Helland. Minnestøtten ble vistnok reist i 1953, da de gravlagte ble flyttet til sitt endelige hvilested på Håkvik i Narvik.
En av de drepte krigsfangene var bare 15 år gammel da han ble henrettet.
I tillegg til navnene på de 8 polakkene som ble skutt, står følgende tekst på minnestøtten: "Her ligger gravlagt de polakker som ble myrdet av de hitlerske banditter den 31.05.1944"

Polarbanen

Under 2. verdenskrig ønsket Hitler å forbedre kommunikasjonen i Nord Norge. Dette førte blandt annet til planen om å bygge jernbane helt nord til Kirkenes. Denne planen ble etterhvert endret til at jernbanen skulle ende i Narvik. Jernbanestrekningen mellom Fauske og Drag i Tysfjord fikk navnet Polarbanen. Jernbanestrekningen ble aldri fullført, men selv i dag kan man se mange rester etter det enorme arbeidet som ble nedlagt på denne strekningen. Rester etter både vei, jernbane, tunnel - og brobygging ligger der og minner oss på det som engang ble påbegynt. Et mørkere minne fra denne tiden kan man også se rester etter i dag, nemlig fangeleirene, som lå ganske så tett langs anleggstrasseen langs Polarbanen.
Hitlertyskland benyttet krigsfanger i tusentall som rene slavearbeidere på anleggsarbeidet. Av krigsfangene som ble satt inn i dette arbeidet var de fleste russiske, men også noen polske og jugoslaviske krigsfanger ble sendt til dette arbeidet.
Bare på denne strekningen ble det satt inn mellom 8000 og 8500 russiske krigsfanger.
Arbeidet må ha vært et blodslit, og livet i fangeleirene var nok alt annet enn enkelt.
Selv om det er nesten 70 år siden krigens slutt burde kanskje noen av disse restene fra andre verdenskrig bli ivaretatt for ettertiden, slik at de som ønsker det kan få muligheten til å besøke og oppleve enkelte av stedene.
Hvorfor ?
Etter et slikt besøk er det forhåpentligvis tid for ettertanke. Ettertanker kan kanskje føre til at historien ikke gjentar seg. 
Enkelte ting i historien bør rett og slett ikke gjentas, men det bør heller ikke glemmes.

Minnestein Tømmernes

Under andre verdenskrig ble det opprettet mange fangeleirer i blandt annet Saltenregionen. Fangene skulle i hovedsak sikre tyskerne arbeidskraft til den planlagte jernbanebyggingen nordover i Norge. Fangeleiren på Tømmerneset ble visstnok åpnet i 1943, og huset så mange som 1500 russefanger i 1944. På Vassmo, like ved kirkegården til Tømmernes kapell er det reist minnestøtter fra krigen.

Tre av minnesteinene står samlet på en liten lund like ved kirkegården til Tømmernes kapell

Denne originalstøtten sto opprinnelig på Falkelv, men er nå restaurert og flyttet til Vassmo, Tømmerneset.
Innskripsjonen på platen er:
"Til minne om russiske soldater som falt ved Falkelv 1940 - 1945"

Denne restaurerte originalstøtten står visstnok på samme plass som den ble satt opp på etter krigens slutt. I følge plaketten på støtten ble den opprinnelig "reist av sovjetiske krigsfanger våren 1945, på krigskirkegården her"

Denne minnesteinen står også på Vassmo, og er en minnestein over falne tyske soldater.
Innskripsjonen lyder:
"Hier ruhen deutsche soldaten 1940-1945"

Det er også reist en standardstein her.
Innskripsjonen lyder:
"Til minne om de sovjetiske soldater som mistet livet i Norge 1941-1945 og som var gravlagt her"

Helleristninger Sagelva

På en bratt bergvegg, beliggende på vestsiden av Sagelva i Hamarøy, finner man dette feltet med helleristninger. Her kan man se to slipte figurer av reindsyr, i tilnærmet naturlig størrelse.
Figurene er meget naturalistisk avbildet i bevegelse.
Alderen på figurene er litt omdiskutert, men de fleste er enige om at de er ca. 8000 år gamle.
Frem til 1906 var figurene skjult bak et lag med mose som vokste på bergveggen. En tømmerfløter gled utfor berget,og for å forsøke å unngå å havne i elva tok han tak i mosen for å holde seg igjen, med det resultat at mosen ble revet av berget og åpenbarte disse to flotte reinsdyrene som er slipt inn i fjellet.
Tidens tann har tæret godt på figurene, og de er vanskelig å få øye på nå. Men selv om slitasjen har vært stor i 8000 år, ser man fremdeles figurene ganske så bra.
Bergkunsten her er vistnok fra veidekulturen.

Om helleristninger fra veidekulturen sier Arild Hauges hellleristningsguide oss at vi finner bilder som er hentet fra jegerfolkets verden, for eksempel elg, hjort, rein, bjørn, fugl, hval, fisk etc. Det er altså først og fremst sjøens, skogens og fjellets store og matnyttige dyr som har vært kunstnerens motiver, men det finnes også forskjellige mønstre. Med få unntak er alle helleristningene opprinnelig laget i forbindelse med vann - sjø, innsjø eller elv.

Gravfelt på Mørkved

 Navn - Mørkved. Datering - Jernalder.
 Rund gravrøys, diameter 5,5 meter, høyde inntil
 0,7 meter.
 (Kilde - Askeladden)





Den ene av to gravrøyser på feltet. Under vegetasjonen ser man faktisk en av steinene røysa er bygd opp av.

Gravfeltet, bestående av to gravrøyser.

Dette feltet må nok besøkes igjen, da jeg ikke visste at det skulle være to gravrøyser her før etter jeg hadde besøkt feltet.

Den forbannede slekt i Gildeskål

Mange gamle sagn og historier kan være både morsom, spennende og tankevekkende lesing. Her følger utdrag av en slik historie fra Gildeskål. Historien er sakset fra den nå nedlagte avisen Nordlandsposten.

Den forbannede slekt i Gildeskål.

1. pinsedag 1898 var Gildeskål gamle kirke åsted for en bemerkelsesverdig seanse. En nesten hundre år gammel bannlysning ble opphevet. Tilstede i kirken var daværende sogneprest i Gildeskål, prost Magelsen, og et hundretalls medlemmer av slekten Bruun. Alle var de etterkommere av sogneprest Hans Pedersen Bruun. Han var sogneprest i Gildeskål på slutten av 1700-tallet, og en gang i 1790 årene forbannet han sine egne barn og deres etterkommere i menighetens nærvær. Det var denne slektsforbannelsen prost Magelsen erklærte død og maktesløs hin pinsedag i 1898.
Det fremgår at sogneprest Hans Pedersen Bruun hadde megen sorg av sine barn. Han holdt forgjeves sine sønner på skole i Trondheim, men de ble ikke til annet enn bønder og fiskere i Gildeskål. Såvel sønnene som døtrene førte et åpenbart usedelig levnet. Det hjalp ikke det minste med faderlige formaninger. Den verbale tukt bet ikke på de forvorpne, det var som å skvette vann på gåsa. Til slutt gikk den fortvilte prestemann til det desperate skritt å nedkalle himmelens forbannelse over sitt vanartede avkom. Det skjedde på prestegårdstunet etter endt gudstjeneste og i hele menighetens påhør. Og den faderlige forbannelse så ut til å ha virket. Det gikk slekten ille i generasjonene som fulgte.
Sogneprest Bruun døde i 1804, og i de etterfølgende nødsår, ble hans betydelige formue redusert til intet. En av sønnene bodde på Mårnes og var gift med en bondepike. Ekteparet hadde to barn, men i nødsårene døde både de og foreldrene av sult. De ble alle begravet på samme dag for fattigvesenets regning. En annen av sønnene falt ned fra et fjell og slo seg ihjel. En av døtrene avlet i utukt et barn med med sin fars kapellan. Han døde senere i København i stor elendighet. Barnet, en datter, ble gift i Gildeskål, og etterlot seg flere etterkommere i små kår.
Alle sogneprest Bruuns sønner var gifte og levde som bønder i Gildeskål. Deres etterkommere, hvorav der er mange, har tildels vært dårlige personer, heter det i den gamle kallsboken. Det har sett ut som om den faderlige forbannelsen virkelig har hvilt over slekten, hvilket også dens medlemmer har hatt følelsen av.
Prost Magelsen skriver at enkelte av dem under tårer har betrodd ham, at intet nyttet for dem. Alt de foretok seg, gikk det galt med.
Etter samråd med biskopen bestemte Magelsen seg for å løse slekten fra forbannelsen i den treenige guds navn, og det foregikk på følgende måte:
Hin pinsedag hadde han underhånden anmodet alle medlemmer av Bruun-slekten om å bli tilbake på kirkestedet etter gudstjenesten. De samlet seg så i gamlekirken hvor sogneprest Bruuns likkiste og flere av hans slekts likkister sto i likkjelleren under koret. En del av slektens kvinner bar med seg grønne kranser som ble lagt på kistene. Så ble salmen " i Jesu navn" sunget, hvoretter presten fra alteret holdt en kort tale til forsamlingen. Prost Magelsen fremholdt at sogneprest Bruun da han uttalte sin forbannelse i menighetens nærvær, hadde handlet som prest, og at han som sådan hadde villet øve menighetstukt overfor sine barn. Prost Magelsen sa videre at når Bruun som prest hadde uttalt forbannelsen, så dristet også han seg som prest å løse forbannelsen og lyse velsignelsen over de fremmøtte. Til slutt fremholdt han meget inntrengende at seremonien ikke måtte oppfattes som hekseri, og han formanet slekten til omvendelse og å arbeide iherdig for dens gjenreisning.
Etter prestens tale knelte slektens eldste rundt alterringen, mens de øvrige ble stående bak dem. Etter en kort bønn erklærte prost Magelsen i den treenige Guds navn forbannelsen for løst, slik at den lenger ikke skulle hvile som et trykk over slekten. Deretter lyste han Herrens velsignelse. Samværet i kirken ble deretter avsluttet med en takkesalme.
Det er mitt håb og min tro, at hvad jeg dristede mig til at gjøre, ikke har været uden betydning og velsignelse, eftersom det vitterlig har virket til lettelse for mange af slekten, skriver prost Magelsen i sin innberetning om bannløsningen i Gildeskål gamle kirke.
Noen år etterpå ble de 11 likkistene i likkjelleren under kirkekoret, som rommet de jordiske levningene av slekten Bruun, tatt ut og begravet i en fellesgrav på kirkegården. Denne graven er forlengst slettet, og ingen vet hvor de 11 nå hviler.

(innlegget er noe forkortet)

Gildeskål gamle kirke

Gildeskål kirkested ligger ca 2 km nord for Inndyr sentrum. På kirkestedet står det to gamle kirker, en fredet prestegård med bygdemuseum i fjøset, og flere kulturminner i umiddelbar nærhet.

Da vi besøkte kirkestedet havnet vi midt opp i et bryllup, så besøket ble litt annerledes enn vi hadde forespeilet oss. Det ble ikke til at vi fikk se oss rundt på hele området, da vi fant det litt upassende å drive og brøyte oss vei gjennom festkledde bryllupsdeltakere. Vi overlot bryllupsfeiringen til brud og brudgom med inviterte, og trakk oss tilbake til den gamle kirken. (Vi ønsker brud og brudgom til lykke).  Kirkebygget er en opplevelse i seg selv, og selv om man ikke er helt overbevist troende, blir man litt andektig når man står foran en bygning som har formidlet sin religion i nesten tusen år. Det er knyttet mange historier til Gildeskål kirkested, og noen av disse merkelige historiene kommer vi helt sikkert tilbake til etterhvert. 

Gildeskål gamle kirke ble bygget på andre halvdel av 1100-tallet, begynnelsen på 1200-tallet. Antagelig var dette en av de to fiskerkirkene som Kong Øystein lot bygge i nord. Det er mest sannsynlig at kirken ble bygget i de nærmeste årene etter 1170, da den var innviet til St. Thomas av Canterbury, som led martyrdøden dette året. Kirken er en av syv steinkirker fra middelalderen, som er bevart i Nord-Norge. Det meste av kirka er fra middelalderen, men østre og vestre gavl, samt sørveggen er fra senere perioder. I tillegg er korbuen gjenoppbygd. Etter en brann i 1710, ble det bygget et tverrskip mot sør. Dette er nesten like bredt som hovedskipet. Kirken hadde også et tårn, en takrytter, som ble revet av en prestefrue i 1895.

Kirka har et rektangulært skip, og et litt smalere, nesten kvadratisk kor. Den har bratte saltak tekket med takstein i tegl. Utvendig har kirka kalksteinskvader. Murene i den eldre delen er en gjennomsnittlig 160 cm tykk kistemur av kalkstein og marmor. På mønene stikker det ut stiliserte dyrehoder. Gildeskål gamle kirke er den eneste steinkirka i Norge som har bevart slike hoder. Under brannen i 1710 ble det meste av kirkas interiør ødelagt. Det ble derfor skapt et helt nytt kirkerom. Interiøret ble bygget i 1700-tallets stil, og er et av de best bevarte interiørene fra denne perioden i Norge. Det ble malt flere ganger, men preges i dag av marmoreringer og landskap malt av Gottfried Ezekiel, en tysk maler som var bosatt i Bergen. Prekestolen er malt av samme kunstner. Kirkerommet ble fylt med benker og et galleri mot vest og i sørfløyen. Velstående familier fikk dessuten bygget familielosjer, eller lukkede stoler, og flere av disse er bevart i dag. Orgelet ble bygget av orgelbygger Amund Eriksen i Kristiania, og montert i 1865 av orgelbygger Claus Jensen.

Kilde: Gildeskål kirkelige fellesråd

Storjord i Saltdal

Klengstua og Skogvokterboligen

Den gamle skogvokterboligen ligger i naturskjønne omgivelser på nordsiden av Junkerdalselva ved elvemøtet med Lønsdalselva. Den ble oppført i ca. 1865, etter initiativ fra daværende forstmester Berbom. Boligen blir regnet som den første boligen som Statens Skoger bygde for sine tjenestemenn. Skogvokterboligen var bebodd fram til 1953.
Klengstua på Storjord ble reist i 1880/81 i samarbeid med forstassistent Carl Henrich Nieuwejaar og forstmester Wilhelm August Kiønig.
Både Skogvokterboligen og Klengstua blir i dag benyttet til utleie.

Hengebrua over Junkerdalselva

Etter å ha besøkt vokterboligen gikk turen videre til Storjord arboret. På turen dit måtte vi krysse hengebrua over Junkerdalselva, en utfordring min bedre halvdel ikke var overvettes begeistret for. Hun la allikevel forsiktig avgårde over brua. Det skulle vise seg at utfordringen hennes gikk over all forventning. Etter denne overfarten gikk fobien for hengebruer over til å bli "hengebrufili".
Så fra dette øyeblikket letes det stadig etter nye hengebruer å passere.

Arboretet

Arboret betyr en samling av treslag. De eldste trærne i Storjord Arboret er fra begynnelsen av 1900-tallet. Rasteplass og informasjonstavle er plassert ved inngangen til arboretet. Det ble en interresant vandring i arboretet blant Sibirsk Edelgran, Kontortafuru, Fjellhemlokk og en mengde andre trær som man ikke engang ante eksisterte. Opplevelsen anbefales !

Junkerdalselva

Etter et langt og opplevelsesrikt besøk i arboretet, gikk turen tilbake til den gamle skogvoktergården. Og til min bedre halvdels store begeistring denne gang, måtte selvfølgelig hengebrua over Junkerdalselva passeres atter en gang.

Fra skogvoktergården gikk turen videre på en flott opparbeidet sti på Storjord, fra vokterboligen og rundt et området jeg tror heter Brannen, gjennom en storslått barskog, med bare stillheten som følgesvenn. På turen tilbake passerte vi Storjord Hotell, som vi desverre ikke fikk tid til å besøke, men det skal vi ta igjen en annen gang.

Barskog

Storjord Hotell

Skiferbruddet på Alvenes, Fauske.

Skrotet skifer

Det første vi oppdaget på vår tur til det gamle
skiferbruddet på Alvenes var en skråning med
store mengder skrotet skifer.
Små og store biter med skifer var tippet i skråningen.






Bergarten som ble tatt ut i dette dagbruddet
var vistnok granatglimmerskifer, som ble brukt
til produksjon av takskifer.

Steinbruddet var i drift i cirka 20 år, fra rundt 1900 til rundt 1920.

Bruddflaten har en helling på omtrent 60 grader. Ut i fra dette vil jeg tro at det kunne være en utsatt arbeidsplass, når man ser fjellet henge over seg. 

Salten

Fra Saltdalen

For å få et avbrekk i en hektisk hverdag blir det mange helgeturer på oss. Vi kommer oss litt bort fra det daglige, og får hentet oss litt igjen i vårt eget "nærområde". Vi er så heldige, i egne øyne da, at vi er bosatt i et området av landet vårt som kan by på storslagen natur, historie, kultur og opplevelser på omtrent alle områder. Derfor forsøker vi å utforske en god del av landsdelens muligheter. Det vi kaller for nærområdet er regionen Salten, som ligger sentralt i Nordland, og består av 9 kommuner. Disse kommunene er Beiarn, Bodø, Fauske, Gildeskål, Hamarøy, Meløy, Saltdal, Steigen og Sørfold.
Det totale folketallet var pr januar 2011 på ca. 78.200.
Denne bloggen vil etter hvert bestå av små skriverier fra våre turer rundt om i Salten.