Jenta som danset seg til døde

Før alle dagens gjøremål begynner, bruker jeg litt av tiden til å nyte en kopp kaffe samtidig som jeg blir sittende og se ut et av de sørvendte stuevinduene. Denne førjulsmorgenen lover godt for resten av dagen. Det er kaldt, nesten vindstille og solglansen ligger over fjellene som et rødt belte som etterhvert går over i den gråblå himmelens farger. Et flott skue å starte dagen med. Mens jeg sitter slik og nyter både stillheten, kaffen og utsikten kommer jeg plutselig på en historie, som har gått på folkemunne i mange år her i området. Hvorfor jeg kom på den akkurat nå vet jeg ikke, men uansett årsak her er historien. (Historien har blitt fortalt på mange måter opp gjennom årene. Jeg gjengir den slik jeg ble den fortalt da hørte den første gang).

Jenta som danset seg til døde.

En kveld på høsten i 1852 var Krestina Jensdatter på dans hos Maria Reinert i Rønvika i Bodø. Krestina, som da dette hendte var 24 år gammel, gikk gjerne på fest, eller dans som kalte det i den tiden, men hun danset aldri, siden hun kom fra et religiøst hjem der dans var forbundet med synd. Denne omtalte kvelden danset imidlertid Krestina. Hun danset og danset, som om hun ikke klarte å stanse. Etter at kveldens dans var over, ble Krestina syk og sengeliggende, og hun døde to - tre dager senere.
Etter at Krestina var død, kunne de som så på dans som en synd, fortelle at jenta hadde danset med Fanden selv, helt til hun falt død om. I andre utgaver av historien heter det seg at Krestinas øyne ble helt svarte under dansen, og at det så ut som om hun danset med en ond makt. Mens hun danset hadde vistnok vedovnen i stua falt sammen, og også Krestina.
Krestina Jensdatter ble etter sin død gravlagt på utsiden av kirkegården. Gravstøtta hennes, et jernkors med en slange som snor seg rundt korset kan man faktisk se den dag i dag.

Det kan være ganske interresant med slike gamle sagn og historier, og jeg tror det ligger et snev av sannhet bak mange slike historier som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Litt sannhet er det ihvertfall bak historien om jenta som danset seg til døde.
Krestina er ingen oppdiktet person, hun har vandret på jorden som alle oss andre. Hun var på dans denne kvelden for over hundre år siden, og hun danset. Hun døde også noen dager etter dansetilstelningen, og hun ble gravlagt utenfor kirkegården. Gravstøtta, et jernkors med en slange som snor seg rundt korset er også virkelig. Det er det ingen tvil om, for den står inne på Bodin Kirkegård fremdeles.

I ettertid har jeg hørt graven hennes omtalt som blandt annet heksegrava på Bodin Kirkegård. Hun som er gravlagt her danset med djevelen og solgte sin sjel til ham. Jernkorset ble riktignok etterhvert flyttet inn på kirkegården, men det markerer ikke graven hennes, for meg bekjent er det ingen som kan påvise stedet hun ble gravlagt på i dag. Korset er nok flyttet inn på kirkegården mer som en kuriositet, og noen heks var hun nok ikke.

Krestinas skjebne har gjort at hun fremdeles blir husket. Historien om henne har blitt gjenfortalt og spunnet på i flere generasjoner. For meg, som kjenner til historien helt fra barndommen av, er det like interresant hver gang jeg hører en ny versjon av den. Den sanne historien kjenner jeg også til, for Krestina er jo tross alt tjukkeste slekta. Den sanne historien er ikke like spennende som alle de andre versjonene om hva som hendte med henne denne høstkvelden i 1852, så forhåpentligvis vil historiene om henne fortsette å bli fortalt.

Fred over ditt minne Krestina.