Sørfoldkatedralen

Enkelte steder besøker vi, av forskjellige årsaker, gang etter gang. Det tidligere kommunesenteret i Sørfold kommune, Røsvik, er et slikt sted.
I tillegg til å være tidligere kommunesenter, er Røsvik også et gammelt handels - og fergested i Sørfold.
En av severdighetene i Røsvik, i våre øyne iallefall, er Røsvik kirke, eller Sørfoldkatedralen, som den også benevnes.
Kirken, bygd i tre, med plass til ca. 600 personer, er en langkirke i nygotisk stil. Den sto ferdig, og ble åpnet 29. august 1883.
Kirkeklokkene, som er av stål, ble tilvirket i Tyskland i 1883.
Sørfoldkatedralen er bare en av mange vakre kirkebygg i Salten, men med sin faktisk diskrete rosa farge har den sørget for å bli et virkelig blikkfang der den står. Et flott byggverk, som er verdt en tur innom i ny og ne. Ettersom jeg har hørt ble kirken vistnok bygd i Trønderlag for så å bli demontert og satt opp igjen i Røsvik. Om dette er tilfelle vet jeg ikke. Et vakkert stykke arbeid er det uansett.

Jenta som danset seg til døde

Før alle dagens gjøremål begynner, bruker jeg litt av tiden til å nyte en kopp kaffe samtidig som jeg blir sittende og se ut et av de sørvendte stuevinduene. Denne førjulsmorgenen lover godt for resten av dagen. Det er kaldt, nesten vindstille og solglansen ligger over fjellene som et rødt belte som etterhvert går over i den gråblå himmelens farger. Et flott skue å starte dagen med. Mens jeg sitter slik og nyter både stillheten, kaffen og utsikten kommer jeg plutselig på en historie, som har gått på folkemunne i mange år her i området. Hvorfor jeg kom på den akkurat nå vet jeg ikke, men uansett årsak her er historien. (Historien har blitt fortalt på mange måter opp gjennom årene. Jeg gjengir den slik jeg ble den fortalt da hørte den første gang).

Jenta som danset seg til døde.

En kveld på høsten i 1852 var Krestina Jensdatter på dans hos Maria Reinert i Rønvika i Bodø. Krestina, som da dette hendte var 24 år gammel, gikk gjerne på fest, eller dans som kalte det i den tiden, men hun danset aldri, siden hun kom fra et religiøst hjem der dans var forbundet med synd. Denne omtalte kvelden danset imidlertid Krestina. Hun danset og danset, som om hun ikke klarte å stanse. Etter at kveldens dans var over, ble Krestina syk og sengeliggende, og hun døde to - tre dager senere.
Etter at Krestina var død, kunne de som så på dans som en synd, fortelle at jenta hadde danset med Fanden selv, helt til hun falt død om. I andre utgaver av historien heter det seg at Krestinas øyne ble helt svarte under dansen, og at det så ut som om hun danset med en ond makt. Mens hun danset hadde vistnok vedovnen i stua falt sammen, og også Krestina.
Krestina Jensdatter ble etter sin død gravlagt på utsiden av kirkegården. Gravstøtta hennes, et jernkors med en slange som snor seg rundt korset kan man faktisk se den dag i dag.

Det kan være ganske interresant med slike gamle sagn og historier, og jeg tror det ligger et snev av sannhet bak mange slike historier som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Litt sannhet er det ihvertfall bak historien om jenta som danset seg til døde.
Krestina er ingen oppdiktet person, hun har vandret på jorden som alle oss andre. Hun var på dans denne kvelden for over hundre år siden, og hun danset. Hun døde også noen dager etter dansetilstelningen, og hun ble gravlagt utenfor kirkegården. Gravstøtta, et jernkors med en slange som snor seg rundt korset er også virkelig. Det er det ingen tvil om, for den står inne på Bodin Kirkegård fremdeles.

I ettertid har jeg hørt graven hennes omtalt som blandt annet heksegrava på Bodin Kirkegård. Hun som er gravlagt her danset med djevelen og solgte sin sjel til ham. Jernkorset ble riktignok etterhvert flyttet inn på kirkegården, men det markerer ikke graven hennes, for meg bekjent er det ingen som kan påvise stedet hun ble gravlagt på i dag. Korset er nok flyttet inn på kirkegården mer som en kuriositet, og noen heks var hun nok ikke.

Krestinas skjebne har gjort at hun fremdeles blir husket. Historien om henne har blitt gjenfortalt og spunnet på i flere generasjoner. For meg, som kjenner til historien helt fra barndommen av, er det like interresant hver gang jeg hører en ny versjon av den. Den sanne historien kjenner jeg også til, for Krestina er jo tross alt tjukkeste slekta. Den sanne historien er ikke like spennende som alle de andre versjonene om hva som hendte med henne denne høstkvelden i 1852, så forhåpentligvis vil historiene om henne fortsette å bli fortalt.

Fred over ditt minne Krestina.

Gildeskål Prestegård

Etter en tur til Inndyr i Gildeskål for å besøke det gamle kirkestedet med sine to kirkebygg og prestegården ble jeg rimelig fasinert av hele kirkestedet. Det ligger i naturskjønne omgivelser litt nord for kommunesenteret i Gildeskål. Den gamle prestegården er virkelig et blikkfang der den troner på en høyde ved siden av den gamle middelalderkirken. Det var visstnok prost Peder Bruun som fikk oppført presteboligen, en eller annen gang mellom 1723 og 1767. Hovedbygningen er oppført av tømmer, og er 33 meter lang. Presten i Gildeskål har fremdeles sin residens på den gamle prestegården, og Salten museum har inntatt fjøsen med en utstilling.
Det gamle kirkestedet i Gildeskål var absolutt verdt å besøke, og en tur tilbake dit er ikke usannsynlig.

Fundering over en verdenskrig 2

Som nevnt i forrige innlegg gjorde et dokumentarprogram meg mer oppmerksom på en gruppe av krigens ofre som jeg tidligere ikke egentlig har tenkt så mye på. Grunnen til det er antagelig at flesteparten som er omfattet av denne gruppen ikke deltok, og flere av dem var ikke engang født under andre verdenskrig. Menneskene som denne dokumentaren omhandlet var nemlig etterkommerne av noen av de mest fremtredende lederne i det tyske riket. For meg ble dette programmet kimen til flere funderinger over hva en krig kan gjøre med et menneske. De fleste som på en eller annen måte har tilegnet seg litt kunnskap om andre verdenskrig har nok ikke så store vansker med å forstå hvordan krigsfangene under denne perioden hadde det. Heller skal det ikke så mye til for å forstå hvilke lidelser krigen påførte de etterlatte etter alle krigens ofre. Mange har helt sikkert en eller annen gang tenkt litt over all lidelse og smerte denne krigen påførte millioner av mennesker, men har man da også tenkt på etterkommerne av de tyske krigslederne ? Jeg har iallefall ikke tenkt i de baner, ikke som jeg kan komme på iallefall. Men etter å ha sett dokumentaren som jeg har nevnt, har jeg oppdaget at for mange er ikke krigen over enda. Det er snart sytti år siden andre verdenskrig var over, men enda er det mange som fremdeles sliter med tanker om en krig som pågikk mange år før de kom til verden. Mennesker som føler skyld og skam for det deres forfedre har påført menneskeheten av død og fordervelse. Sytti år etterpå ! Mennesker som faktisk den dag i dag velger å ikke få barn fordi, som en sa, at de er redde for at forfedrenes "dårlige"gener skal komme frem i deres barn.
Krig skaper helt klart mange flere ofre enn ihvertfall jeg var klar over, og mange med meg vil jeg tro. Hvor mange generasjoner må komme og gå før alle krigens ofre igjen kan leve med løftet hode ?
Fremdeles raser det mang en krig rundt omkring i vår verden. Man skal lære av våre feil, sies det så fint. Men der stopper det. Man sier man skal lære av sine feil, og det er jo mulig at man lærer av det, men man gjør ingenting med det.
Så lenge menneskeheten ikke gjør noe med denne lærdommen blir spørsmålet jeg stilte umulig å gi et svar på.
Hvor mange generasjoner må komme og gå før alle krigens ofre igjen kan leve med løftet hode ?
Forhåpentligvis kan menneskeheten en gang i fremtiden komme med et svar på dette.
Den dagen våre øverste ledere begynner å gjøre noe med det vi lærer av våre feil, den dagen vil være en av de største dagene i menneskehetens historie.
Hvor mange generasjoner er det til.................

Fundering over en verdenskrig 1

Da jeg alltid har hatt en interresse for andre verdenskrig, og da spesielt det som skjedde i Salten området, har dette resultert i mange besøk i regionen for og selv se og oppleve mange av stedene der krigshandlingene foregikk. Regionen her skjuler utrolig mange rester fra krigens dager. Noen er lette å oppdage, andre må man lete litt for å finne, da vegetasjonen etter så mange år har gjort sitt for å skjule sporene etter anleggsvirksomhet, veibygging, jernbanebygging, ruiner av brakkeanlegg, og ikke minst rester etter de mange fangeleirene som lå ganske tett, spesielt i områdene langs dagens E6. Hver gang jeg har besøkt slike steder har tankene mine, bevisst eller ubevisst, alltid gått fra å tenke på hvordan krigsfangene hadde det under sitt opphold i fangeleirene, til å tenke på hvordan deres familie og etterkommere hadde det både under og etter krigen. Krigsfangene ble vel nesten utelukkende benyttet som arbeidskraft til det tredje rikets omfattende byggeprosjekter under det meste av krigstiden. Dette betydde igjen hardt arbeid under vanskelige og til dels umenneskelige forhold for krigsfangene. Like mange ganger har jeg stått foran minnesmerker over de mange som mistet livet under krigen, og tenkt de samme tankene. Tanken på krigens ofre, krigens torturerte, krigens drepte. Tanken på alle ofrenes familier og etterlatte, på alle de som led både under og etter krigen.
Alltid har jeg endt opp med å fundere på hva som rørte seg i hodene til menneskene som startet denne krigen, og holdt den gående i år etter år, uten et snev av omtanke for sine medmennesker. (Svaret på den funderingen har jeg vel egentlig kommet frem til for mange år siden - maktsyke, så hvorfor jeg fortsetter med å fundere på dette er jeg ikke helt sikker på).
I alle fall - på alle turer jeg har hatt til forskjellige steder med minner fra krigens dager, har tankene mine alltid gått til krigens ofre og deres etterlatte. En gruppe av krigsofre har jeg imidlertid ikke tenkt så mye på, men etter å ha sett et dokumentarprogram for noen dager siden, oppdaget jeg at en krig etterlater seg flere ofre enn man kanskje er klar over.

Kråkmotinden

Kråkmotinden i Hamarøy strekker seg bare 923 meter opp i høyden, men er allikevel et meget markant og majestetisk fjell. Kråkmotinden ligger rett øst for Femtevatnet, og er et landemerke som virkelig vises hvis man ferdes langs E6 over Hamarøya. Knut Hamsun skrev  deler av Markens grøde på gården nedenfor Kråkmotinden.

Naturlige kunstverk

Av og til må man bare la seg imponere over naturens egne kunstverk.

Man kan jo undres på om rota er oppe eller nede her. Eller kanskje både oppe og nede. Spektakulært er det i allefall.

Kunstverket befinner seg ved Kjerringvatnet i Hamarøy.




Her har vi flyttet oss til Store Sandøya i Bodø.

Det er mulig jeg lett lar meg imponere, men så lenge naturen varter opp med slike godbiter akter jeg å fortsette å være " lettimponert".

Vakkert er det uansett.